Innen sykepleie, spesielt når det gjelder pasienter med komplekse behov og sårbarhet, er det essensielt å jobbe med prinsipper som styrker pasientens selvfølelse og identitet. Disse prinsippene, kjent som “jeg-styrkende prinsipper,” har som mål å støtte pasienten i deres helbredelsesprosess og å hjelpe dem med å gjenopprette et tilfredsstillende liv. Her er en oversikt over de tolv sentrale prinsippene, ifølge Liv Strand
1. Kontinuitet og regelmessighet
Kontinuitet og regelmessighet danner grunnlaget for å bygge et tillitsfullt forhold mellom sykepleier og pasient. Mange pasienter har en dyp mistillit til omgivelsene, og det er derfor viktig å tilby konsekvent kontakt. Ved å møte opp og være tilgjengelig gang på gang, viser sykepleieren at de virkelig bryr seg, noe som kan bidra til å bygge tillit over tid.
2. Nærhet og avstand
Å finne balansen mellom nærhet og avstand er avgjørende. Empati innebærer både kognitive og emosjonelle aspekter, hvor sykepleieren samler informasjon, vurderer pasientens situasjon, og handler basert på pasientens behov. Denne balansen mellom nærhet og avstand hjelper til med å opprettholde profesjonell empati.
3. Fysisk Omsorg
Mange pasienter har neglisjert sine fysiske behov over tid. Sykepleieren sammen med øvrig helsepersonell kan derfor måtte ta over kontrollen og hjelpe pasienten med grunnleggende behov som mat, søvn, personlig hygiene og renslighet. Dette kan innebære å hjelpe pasienten med å etablere sunne rutiner igjen.
4. Grensesetning
Grensesetting handler om å hjelpe pasienten med å leve et tilfredsstillende liv innenfor rammen av sosialt samspill. Dette kan innebære å sette klare, men rettferdige grenser som gir struktur og trygghet, samtidig som det fremmer pasientens evne til å samhandle med andre på en sunn måte.
5. Skjerming
I tilfeller der pasienten er psykotisk eller svært sårbar, kan skjerming være nødvendig. Dette handler om å beskytte pasienten mot overveldende stimuli og hjelpe dem med å finne en trygg og stabil ramme.
6. Containing-funksjon
Sykepleieren må være i stand til å lytte og bearbeide pasientens følelser og erfaringer. Denne “fordøyelsen” av pasientens ustrukturerte tanker og følelser gjør det mulig for sykepleieren å gi tilbake en mer strukturert forståelse, når pasienten er klar til det.
7. Realitetsorientering
En grunnleggende del av pasientens vei til helbredelse er å forholde seg til virkeligheten. Sykepleieren bidrar til dette ved å være en klar og stabil tilstedeværelse som kan hjelpe pasienten med å forankre seg i den felles virkeligheten.
8. Praktiske gjøremål – samhandling
Å delta i konkrete, praktiske aktiviteter kan hjelpe pasienten med å samle seg selv og komme ut av isolasjon. Disse aktivitetene bør være oversiktlige, avgrensede, og tilpasset pasientens nåværende evner.
9. Verbalisering
Å sette ord på følelser, tanker og opplevelser er en viktig del av helbredelsesprosessen. Sykepleieren kan hjelpe pasienten med å finne ord for sine erfaringer og på den måten gjøre det lettere å bearbeide dem.
10. Pedagogisk tilnærming
Denne tilnærmingen innebærer veiledning og undervisning, samt det å være en rollemodell for pasienten. Sykepleieren kan gjennom sin egen adferd og holdning vise pasienten positive måter å håndtere utfordringer på.
11. Krav og mål
Sykepleieren hjelper pasienten med å finne og forfølge egne verdier og mål. Kravene og målene må tilpasses pasientens situasjon og evner, og bør utvikles i samarbeid med pasienten.
12. Trening i å se valgmuligheter og foreta valg
Å oppleve at man har valg, kan være både skremmende og frigjørende. Sykepleieren kan hjelpe pasienten med å identifisere alternative løsninger og trene på å ta valg. Dette styrker pasientens følelse av å være en aktør i eget liv, fremfor et offer for omstendighetene.
Disse prinsippene er sentrale for å støtte pasientens reise mot økt selvstendighet og selvfølelse. Gjennom disse kan sykepleieren gi pasienten verktøyene de trenger for å leve et mer meningsfylt og tilfredsstillende liv.